Joe McKeehen stirrer på sitt nye bracelett dekket av diamanter. Det er digert. Han vil aldri gå med det. Bare Mr. T. ville ha på seg noe slikt.
Han er omgitt av de han bryr seg mest om. Foran ham er det haugevis av bunter med pengesedler verdt 7.683.346 dollar. Han er den nye WSOP Main Event mesteren.
For et stort øyeblikk. Eller, kanskje ikke.
Det var kanskje magisk for McKeehen og hans følge, men for de 1.2 millioner seerne som slo på ESPN for å følge pokerens årlige høydepunkt, så var ikke spenningen helt den samme.
Den følelsen som gikk igjen i det de postet morgenen etter var oppsummert i ett ord: Kjedelig.
Enkelt og genialt
Ta av deg hettegenseren, ta på deg badebukser og stup inn i tidsmaskinen. Still inn på året 1999 og et fjerntliggende TV studio i Cardiff.
Der vil du finne Nic Szeremeta, mannen med den lite misunnelsesverdige oppgaven å gjøre poker delen av Late Night Poker … interessant.
"Utfordringen var hvordan man gjør et så kjedelig spill som poker severdig," skrev Szeremeta i 2007 i en artikkel i tre deler, om hvordan Late Night Poker ble til.
Det som Szeremeta kom opp med var en genistrek. Han visste ikke om det ville bli en suksess, men han hadde en magefølelse og han fulgte den.
Han ville skape et TV show som fokuserte på personlighetene. Folk ønsket å se rapende ufyselige folk, merkelige gamle damer, lettlurte folk, dresskledde herremenn og helt ukjente folk.
Problemet med rollelisten på et finalebord i WSOP Main Event er at den er resultatet av ferdigheter og flaks som i alle andre pokerturneringer. For hver israeler som bruker en evighet på hvert trekk, så er det en mystisk canadier som så vidt gikk glipp av finalebordet.
Szeremeta løste dette problemet med å seede heatene for å være sikker på at hvert bord ville bestå av en velkjent kvinnelig spiller, en velkjent proff, en utlending og den store bråkmakeren.
Enkelt. Genialt.
En industri trengte å bygges
Det er populært å fremstille de moderne dagers pokerspillere som posører. Jeg tror ikke de er slik. Det var, og er noe annet med i spillet.
Selv om det kanskje er sant at det gradvis har blitt vanskeligere å livnære seg på poker.
Dagens spillere har et tre de kan klatre i og falle ned fra. Det fantes ikke et slikt tre i 1999. Spillerne visste dette.
Noen ganger snakket de litt. Andre ganger gjorde de det ikke. Men det var en forståelse av at en industri trengte å bygges.
De var alle sammen pionerer og de var stolte over å være det. Når de hadde kamera på seg, så opptrådte de. Og de gjorde det til gagns.
Det var en forestilling uten noe manuskript, som du vel kan forestille deg. De hadde en jobb å gjøre og det var å gjøre poker mer interessant. For noen av dem var deres fremtid i pokerverdenen avhengig av det.
Devilfish var på hugget fra sesong 1 helt fram til han trakk sitt siste åndedrag. Men det var også andre som bidro.
En dag anla han skjegg
Som Jac Arama.
"Hver gang vi hadde en pause mellom sesjonene," fortalte Joe Beevers, "så ville Jac Arama bytte solbriller for å forsøke å bryte opp ensformigheten i showet."
"Han hadde noen bisarre solbriller. Han pleide å dukke opp med en bag som inneholdt 20-30 forskjellige forskjellige par."
"En dag hadde han anlagt skjegg og i løpet av middagspausen så barberte han seg."
"Folk som så på TV ville i det ene øyeblikket ha sett en mann med skjegg og i neste øyeblikk var det borte."
Som Hemish Shah.
"Hemish var en av mine beste venner," sa Beevers. "Han var bare 33 da han døde."
"Hemish vant Late Night Poker året før han døde. Han var en utrolig spiller; en fantastisk venn og en av nøkkelpersonene i Late Night Poker sin barndom."
"Han døde da vi filmet den 5. serien. Han hadde vunnet den forrige serien og vi filmet da vi fikk en oppringning om hans dødsfall. Jeg hadde spilt meg fram til semi-finalen og begravelsen var samme dag. Jeg gikk til Rhiannon Murphy og fortalte henne at jeg ville dra i begravelsen."
"Hun sa at de ikke kunne endre på datoene for filmingen. Jeg sa til henne at de skulle plassere mine chips på bordet og blinde meg ned. Simon Trumper ville også gjøre det samme. Og ikke lenge etterpå hadde også flere spillere bestemt seg for å gjøre det samme."
Det som deretter skjedde var synonymt med den legendariske felleskapsånden skapt gjennom denne fantastiske pokerturneringa.
Beevers fortsetter: "De spilte inn semi-finalen klokka sju på morgenkvisten og så sørget Rhiannon for at vi ble fløyet med helikopter til Golders Green Cemetery hvor begravelsen fant sted."
"Vi dukket alle opp rett fra filmingen i svarte dresser og solbriller. En side av kirken var full av pokerspillere og den andre inneholdt omkring to hundre indiske mennesker."
"Det så ut som om det var to separate begravelser. Utenfor kirken etter begravelsen snakket vi med hans foreldre, klatret inn i et helikopter og fløy til Cardiff og fortsatte med filmingen."
"Alle brikkene falt på plass, fordi de var nødt til det."
Den typiske amerikaneren og "bare" Phil
Både Arama og Shah var velkjente på den britiske pokerarenaen, men Szeremeta’s formel inkluderte utlendinger, og på den tiden var alle de beste utlendingene amerikanere.
"Det var viktig at showet hadde troverdighet i de første sesongene," sier Jesse May. "Det var denne fyren vi inviterte ved navn Chip Winton."
"Han var en typisk amerikaner som kom over til oss. En annen viktig spiller var Howard Plant."
"For det første, han styrte cash gamet på hotellet. Han ville ha med seg to dealere og leie en stor suite på Hilton."
"På den tiden var han mer en velgjører for de andre folkene. Han hjalp dem og sørget for at de fikk sin plass i pokerens verden. Han var en forretningsmann. Han var veldig viktig for Late Night Poker økonomien."
Og det var en viss ung amerikaner ved navn Phil Hellmuth Jr.
"Vi var i det grønne rommet og gjorde oss klar til å gå ut for å spise middag. Phil Hellmuth var i det samme rommet," sier Beevers. "Han hadde spilt sitt heat og var der ennå."
"Noen av spillerne ville ikke invitere ham med. Vicky (Coren) kom bort til meg og sa vi burde invitere ham, så jeg gjorde det."
"Med tid og stunder så ville du se ham vandre omkring under WSOP og sole seg i oppmerksomheten. Han ønsker å bli lagt merke til. Han liker å showe litt."
"Den kvelden var han ydmyk, pratsom og full av respekt, fordi han visste at dette var ikke hans familie. Han prøvde ikke å ta over og stjele showet."
"Han var "bare" Phil. Jeg fikk se en annen side av Hellmuth, som andre spillere ikke har fått se. Han ble snart en del av vår familie."
Devilfish i mange utgaver
Men det var et britisk show. Hjertet som slo var rødt, hvitt og blått.
Uten de beste britiske skuespillerne og skuespillerinnene som spillet poker noensinne hadde sett, så hadde heller ikke showet ført til kommentarer som de jeg nylig fant på et poker forum fra 2002:
"For et brilliant program å se på etter å ha stavret meg hjem med en kebab, etter ei skikkelig fyllekule."
"Det var kjempeflott, som å se en pornofilm, unntatt at jeg skjønte ingenting av hva som skjedde og hadde ingen anelse om hvorfor jeg satt med en hard en."
Etter Jesse May sin mening var Surinder Sunar og David "Devilfish" Ulliott de to beste spillerne i Storbritannia på det tidspunktet.
Begge de to spillerne kom til finalebordet den første sesongen. Devifish vant det hele.
"Den gang var Sunar sitt rykte større enn Devilfish sitt," sier May.
"Devilfish bragte Late Night Poker opp på et annet nivå, men Sunar var min helt. Jeg hadde støtt på ham i Atlantic City på 90-tallet på Taj Mahal."
"Det var Surinder, en spiller ved navn Ken Flaton, som de kalte Skyhawk, og Phil Hellmuth. Surinder fikk Hellmuth til å gråte ved bordet.
"Det var første gang jeg så Phil gjøre en "Hellmuth" ved bordet. Surinder knuste ham og Hellmuth fikk et fryktelig raserianfall."
"Devilfish skapte på mange måter showet sin popularitet," fortsetter May. "Han dukket opp i dress, og det var stort."
"Devilfish ville lage litt av en forestilling ut av dette. I tillegg så hadde Devilfish en mykere side. Jeg husker på festen vi hadde, så gjorde han entré, vi var alle sammen blakke, og over halvparten av oss hadde satset det vi hadde av penger på dette."
"Devilfish kom og kjøpte to kasser med champagne, og på den tiden drakk han ikke. Slik jeg kjente ham den gang, så var han edru og seriøs og han hjalp de andre gutta."
Fremdeles her og vokser stadig vekk
Jac Arama, Hemish Shah, Chip Winton, Howard Plant, Phil Hellmuth, Surinder Sunar og Dave "Devilfish" Ulliott.
De var alle eikenøtter. Bare en av dem plantet et tre.
"Mad Marty var på mange måter Late Night Poker sin ildsjel," sier May.
"Alle de beste minnene mine fra Late Night Poker er ikke fra studioet, men fra baren. Marty ville fortelle sine historier og alle ville være fascinert."
"Da "Mad" Marty Wilson kom for å delta i den andre serien, så hadde han med seg en gave," sier Sian G. Lloyd, studiosjefen.
"Det var et lite kirsebærtre. Han ba oss plante det treet ved siden av studioet, og i det treet vokste, så ville også poker vokse."
"Marty’s tre er fremdeles her i Cardiff og det vokser fremdeles."
"Jeg savner dagene med Late Night Poker, de fargerike personlighetene, det at vi sluttet tidlig på morgenen, oppgløddheten til staben som ikke kunne tro det de nettopp hadde bevitnet fra en skjult verden."
"Vi var stolte og priviligerte over å spille en liten rolle i historien til dette flotte spillet. Jeg håper vi gjorde dette på en flott måte."
Det gjorde dere, Sian.
Besøk no.pokerlistings.com